Overraskende dusj

Midt i legging av lillemann i går, ante jeg fred og ingen fare. Den litt mindre pene, svært behagelige, leopardmønstret buksa var kommet på, og planen var å legge kroppen tidlig.

Plutselig banket det på døra nede, og mannen ble lur og ba meg om å åpne opp.

Tror du ikke at den lekreste bukett med jenter står i gangen, med kreative kaker, fat med snadder og snacks, gaver, smil og klemmer til meg? En rørt, takknemlig, sliten og veldig glad mamma-to-be.

A mor ble overrasket og fortumlet. Det første instinktet fortalte meg at jeg skulle bytte bukse. Ikke så viktig i den store sammenhengen, men den er ikke pen altså. Bare veldig veldig god i disse stadig-i-vekst-dager.

Etter å ha skjerpet meg, og fått riktig fokus (og bukse), ønsket jeg med glede mine gode venner velkommen. Og det er sannelig ikke noe sak å få besøk, når besøket har med alt som trengs. De pyntet og dekket bordet med lys, servietter, kakemonstermuffins, deilig gulrotkake, snacks og dipp, frukt og vennlige smil.

Jeg ble så glad så glad for dette. Det betyr så mye, at jeg har fine mennesker rundt meg, som tar seg tid, som bryr seg, viser omsorg og gir meg følelsen av å være verdifull.

I dag er jeg litt ekstra takknemlig.

20180405_09445620180405_09443520180404_20232920180405_09451620180404_202319

Reklamer

Elleve ting jeg ser frem til

Spise hvit castello (et lass!), salami, og biff som er medium stekt.

Få ordnings på vindfanget. Ordne i sysakene (dvs. luer, votter, jakker, sko og skjerf) der, organisere med praktiske skuffer, skohyller og knagg på knagg på knagg på knagg.

Ha et bekken som lar meg gå lange skritt, komme meg frem på naturlige måter (ut og inn, opp og ned, og ikke minst rundt omkring), og lar meg sove slik jeg føler for.

˜

Snuse på lillebror. Bli kjent. Se han. Holde han.

Oppleve lillemann som storebror.

Lysere dager. Og dét blir det hver dag, nå.

Påskeferie med familie og venner og påskemarsipan.

Eva Weel Skram-konsert med Marjolein. På første rad.

Fjellturer. Jeg lengter mer enn ord kan beskrive.

Høre på nye episoder (jippi!) av Sånn er du.

Dyrke frem egen urtehage.

En etterlengtet lillebror

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har startet på et innlegg som dette. Med en gang jeg begynner å skrive kommer følelsene og setter seg i hele kroppen. Fra ytterst i huden, til innerst i margen. Og tårene sitter lett (kan være hormonene også).

Prosessen og drømmen om å bli flere, har vært lang, tung og sår for oss. Siden lillemann var 1 år har vi satset. I starten med et naivt håp og ønske, etterhvert en sår lengsel og påkjenning både fysisk og i sinn.

Vi har fått det til 4 ganger de siste 3 årene. Men noe har vært galt, og det har ført til spontanaborter. Med all respekt for kroppen, er det uendelig tøft å gå gjennom det.

Etterhvert som jeg har klart å sette ord på det, og snakke åpent om det, har jeg forstått at det er flere enn man aner som opplever en eller flere spontanaborter. Og jeg har lyst til å gi dem alle en klem.

Jeg har i de siste årene vært, mer enn noen gang, ydmyk takknemlig for gutten vår, som kom uten komplikasjoner og bekymring for 4 år siden.

Og jeg har kjent på en sorg over det som en god stund så ut til at ikke skulle skje.

Men nå sitter jeg her, i skrivende stund med en sprellene, bumpende mage. Og jeg kjenner på en tvers igjennom glede og takknemlighet, så sterkt at det ikke kan beskrives.

Jeg er fortsatt redd. Men for hver dag som går, kjennes gleden mer og mer trygg, og jeg lar meg selv smile og være oppriktig glad for at vi kan få oppleve dette en gang til.

Du er så etterlengtet, lillebror i magen. Og svært velkommen i starten av mai.

Enn så lenge skal du få vokse deg større og sterkere, og ilag skal vi to dele det bare vi to kan dele, noen måneder til.

Når du er klar er det både en storebror og pappa som venter på å få hilse på deg gjennom magen ❤